baptistenes tro2018-08-27T09:34:40+00:00

Trekk ved baptistenes tro og praksis

Når vi skal skaffe oss kjennskap til et kirkesamfunns tro og lære, er det ofte slik at vi kan finne opplysninger i en trosbekjennelse eller bestemte læreskrifter.

Slik er det ikke for baptistenes vedkommende. Etter baptistisk oppfatning, risikerer vi en begrensning av det kristne evangelium når en bestemt formulert tolkning av Bibelens forkynnelse gjøres til den eneste «riktige». Et personlig kristent standpunkt må derfor alltid springe ut av det enkelte menneskes møte med evangeliet, slik det framstår i Bibelen.

Alle kristne vil selvfølgelig bygge sin tro og lære på Bibelen, men baptistene legger stor vekt på at Bibelen er den eneste helt forpliktende autoritet.

På linje med dette er også baptistenes sterke understrekning av den enkelte menighets selvstendighet. På samme måte som menigheten er et fellesskap av mennesker som hver for seg er kommet til tro på Kristus, er også menigheten en selvstendig enhet, som i trosspørsmål ikke aksepterer annen myndighet enn Jesus Kristus og hans ord.

Denne sterke understrekingen av personlig frihet og ansvar og den enkelte menighets selvstendighet, er ingen motsetning til en sterk lojalitetsfølelse for det fellesarbeid som menighetene driver og det kirkesamfunn de tilhører.

Når det nå er slått fast at den enkeltes personlige standpunkt er det avgjørende, og at hver enkelt menighet er selvstendig, kan vi ganske kort skissere visse fellestrekk i baptistenes lære og praksis.

Den baptistiske tro og lære har sitt mønster i den første kristne menighet slik den skildres i Apostlenes gjerninger. I sin nå værende form har baptismen røtter i den gamle døperbevegelsen, som var en radikal del av reformasjonen på 1500-tallet. Av andre fikk de som tilhørte denne retningen, navnet anabaptister. Læremessig lå de nærmere Calvin enn Luther. For baptistene har begrepet frihet alltid hatt særlig stor betydning. Baptister har gjennom tidene kjempet for:

Tanke- og ytringsfrihet

Retten for hvert menneske til å ha den tro og den oppfatning det selv er kommet fram til, er alltid blitt hevdet. Det samme gjelder retten til å gi uttrykk for sin tro og sin oppfatning til andre. Dette har ikke vært en selvfølge i alle land og til alle tider. Universitetsprofessor Balthasar Hubmaier ble brent på bål i Wien i 1528 fordi han forkynte baptistiske synspunkter. Hans bevingede ord er: “Sannheten kan ikke drepes!” Baptistene har ikke stilt krav bare for sin egen del, men de har kjempet for den personlige friheten som et allment prinsipp. “Baptistene krever ikke for sin egen del noe som de ikke også krever for andre”, er et uttrykk for denne holdning.

Religionsfrihet

Friheten til å ha den religion en vil eller ikke å ha noen religiøs tro i det hele, er nær beslektet med tanke- og ytringsfriheten. Banebryterne for de baptistiske synspunktene fikk prøve hva det var å mangle full religionsfrihet. Den svenske baptistpioneren F. O. Nilsson, ble satt i fengsel og deretter landsforvist fordi han forkynte og døpte. Samme skjebne rammet mange andre i den første generasjons baptister. Også her i landet fikk de første baptister føle hva det ville si å gå utenom allfarvei. De mistet arbeid og venner, ble utsatt for hån og spott, ble bøtelagt og fengslet, alt fordi de praktiserte sin tro. Mange, både fra vårt land og fra andre land, utvandret til Amerika i det forrige århundre, for der i frihet å kunne dyrke sin Gud. En stor del av disse var baptister. Ved en kongress i Atlanta i USA i 1939 uttalte Baptistenes Verdensallianse følgende: “Som en følge av vår baptistiske praksis, kjenner vi oss igjen forpliktet til å insistere på vårt krav om absolutt religionsfrihet for hvert menneske av enhver tro eller uten tro.”

En fri kirke

En naturlig følge av synet på den personlige friheten er forståelsen av dåp og menighet eller kirke. Ettersom ingen har rett til å bestemme over et annet menneskes tro, må den kristne dåpen bygge på personlig tro og overbevisning. Dåp av troende blir etter dette synet det eneste mulige. Dåpen sees som en “dåp til Kristus”, dvs. en forening med Kristus og dermed med menigheten. Kravet om en personlig tro betyr ikke at det kreves at en må være “ferdig” eller “fullkommen” på noen måte, men det innebærer at en skal komme frivillig til dåpen og ville være en personlig kristen. På linje med synet på den personlige friheten går forståelsen av menighetens frihet som en del av religionsfriheten. Staten skal ikke gi mer støtte til ett kirkesamfunn enn til andre og heller ikke tvinge sine innbyggere til å støtte en religiøs oppfatning de selv ikke deler, verken økonomisk eller på annet vis. Statskirkesystemet blir derfor en umulighet. “En fri kirke i en fri stat” er et gammelt baptistisk krav som fremdeles hevdes.

Menneskerettighetene

Hvis prinsippene om individets verdi og frihet hevdes sterkt, får den kristne troen også praktiske følger i samfunnslivet. Baptister har vært aktive i mange politiske sammenheng, både i Norges Storting og i mindre fora her i landet. Mange har gjort spesiell innsats for å hevde menneskerettighetene. Den mest kjente er Martin Luther King, som var leder for borgerrettighetsbevegelsen i USA og mottaker av Nobels Fredspris i 1964. Han var pastor i en baptistmenighet, da han begynte å arbeide for like rettigheter for den fargede befolkningen. Hans tale “Jeg har en drøm…”, i forbindelse med den store demonstrasjonen i Washington i 1963, er blitt berømt.

  1. Baptistene tror at Bibelen er Guds åpenbarte ord, og de holder den for å være den normerende rettesnor for tro, lære og liv.
  2. Baptistene har ikke villet forme noen forpliktende trosbekjennelse ved siden av Bibelen, men de bekjenner seg trosmessig til innholdet i de ekumeniske symboler (Den Nikenske- og Apostoliske Trosbekjennelse).
  3. Baptistene tilhører rekken av evangeliske kirkesamfunn som bekjenner seg til reformatoriske prinsipper i frelsesspørsmålet formulert i de polemiske vendinger, “nåden alene” og “troen alene”.
  4. Baptistene praktiserer dåpen på bekjennelse av troen. Den finner derfor sted ved troslivets frembrudd hos et menneske, som i apostolisk tid.
  5. Baptistene forretter regelmessig Herrens nattverd. I prinsippet ser de på den som et menighetsmåltid, men da den som oftest finner sted ved offentlige gudstjenester innbys alle troende og døpte til Herrens bord.

(Vedtatt på Landsmøtet i Det Norske Baptistsamfunn i Trondheim 12. juli 1963)

Følgende formuleringer mener vi svarer til det vi som norske baptister alltid har stått – og fremdeles står for:

Vi tror at Bibelen er Guds inspirerte ord, gitt oss som et historisk dokument. Det er summen av Guds åpenbaring, forkynner en guddommelig skapelse, gir oss loven og det profetiske ord og fører oss fram til Jesus Kristus og den apostoliske tidsalder.
Vi tror at gudsåpenbaringens sentrum er Jesus Kristus. I ham finner Skriften sin høyeste autoritet og prøvesten.
Vi tror imidlertid at en rent formal bekjennelse til Bibelen ikke er nok. En sann bibelforståelse innbefatter også en rett forståelse av de store frelsessannheter. Som sentralt eksempel nevner vi: Bibelens Jesus Kristus er Gud kommet i kjød, er død og oppstanden for vår frelses skyld.
Vi tror at Den Hellige Ånd er Ordets livsprinsipp. Ordet og Ånden må derfor ikke skilles ad. Åndens vitnesbyrd er Jesus Kristus, som Skriften sier: “Han (Ånden) skal ta av mitt og forkynne dere.”
Vi tror at evangeliet er Guds frelsestilbud som den enkelte personlig må ta imot eller forkaste. Evangeliet er alltid aktuelt og relevant, og når sin hensikt når mennesket kommer i samfunn med Gud

Det er med takknemlighet og glede vi igjen får betone Skriften som Guds normerende Ord, rettesnoren for tro, lære og liv.

Vi oppfordrer alt vårt folk til utrettelig innsats med Frelsens budskap som er oss betrodd, og til fortsatt troskap mot Ham som er vår Frelser og Herre.

(Formulert på landskonferansen for pastorer og medarbeidere i Det Norske Baptistsamfunn, 7.-14. september 1966, Langesund Bad)

Baptistene ønsker å velsigne både store og små, og modellen for barnevelsignelsen er hentet fra Jesus som tok de små barn til seg og velsignet dem. Det ligger ikke noe sakramentalt i barnevelsignelsen. Barnet blir ikke velsignet for å bli et Guds barn.
Barnet er det i kraft av Jesu forsoning.

Det er alltid en stor høytid i menigheten når et barn blir velsignet. Velsignelsen skjer i en gudstjeneste. På forhånd har pastoren snakket med foreldrene og gjennomgått ritualet. Dette skaper også trygghet som gjør velsignelsen til en god stund for foreldrene.

En barnevelsignelse vil gjennomføres omtrent slik: foreldrene kommer fram med barnet. Er det flere søsken blir også de med. Pastoren presenterer familien, og sier litt om barnet som skal velsignes. Ofte blir det sagt noen ord eller et dikt eller en kort tale, før det leses bibelteksten om Jesus som velsignet barna. Det blir bedt for barnet og hele familien. I selve velsignelsen blir noen ganger blir barnet tatt i pastorens armer eller foreldrene holder selv barnet, og det leses en velsignelse som avsluttes med det som kalles ‘den aronittiske velsignelse’.

I Oslo Sentrum Baptistkirke trenger ikke foreldre være medlemmer for å kunne bære sitt barn til velsignelse.

Det er avgjørende for baptistene at dåpen foretas etter den enkeltes eget ønske og i overensstemmelse med hans eller hennes personlige bekjennelse av sin tro på Jesus. Det er ingen bestemt regel for hvor gammel en må være for å bli døpt. Vi prøver heller ikke å måle om troen er sterk eller svak. Vi formidler ganske enkelt Guds velsignelse når et menneske ber om å bli døpt

Dåpen er altså ikke en prestasjon, en “god gjerning”, fra menneskets side for at mennesket skal kunne “frelse” seg selv. Frelsen, det vil si at forbindelsen mellom Gud og mennesket blir gjenopprettet, skyldes utelukkende Guds kjærlighet og nåde.

Baptistene holder fast ved at Guds nåde – og dermed også dåpen – må mottas av den enkelte selv for å gi noen mening. Et spedbarns foreldre kan derfor ikke bekjenne barnets tro og la det bli døpt på deres bekjennelse. I Bibelen finnes ingen omtale av barnedåp. Derimot omtales barnevelsignelse, noe som praktiseres hos baptistene.

Det er ikke bare i synet på forutsetningene for dåpen at baptister og barnedøpere skiller lag. Også måten dåpshandlingen utføres på er forskjellig. Hos baptistene utføres dåpshandlingen med full neddykkelse i vannet. Dette er i overensstemmelse både med Bibelens bilde av dåpen som en begravelse og med den kristne kirkes eldste praksis.

Skriftsteder om dåp i Det Nye Testamente.
Matt. 3,5-8; 3,13-17; 28,18-20. Mark. 16,15-16. Luk. 7,29-30. Joh. 3,22-23; 4,1-2. Apg. 2,37-42; 8,12; 8,35-39; 9,18; 10,47-48; 16,14-15; 16,30-34; 18,8; 19,1-7; 22,16. Rom. 6,3-5. 1.Kor. 1,14-16; 12,13. Gal.3,27. Ef. 4,5. Kol. 2,12. 1. Pet. 3,20-21

Nattverd feires som et minnemåltid – slik Jesus ber oss om å gjøre til minne om ham. Nattverden er en del av det som hører til i gudstjenesten og alle som tror på Jesus Kristus ønskes velkommen. Ut fra Bibelen mener baptistene at nattverden er for alle som tror på Jesus Kristus som sin frelser. På dette grunnlaget får alle som er tilstede i gudstjenesten innbydelse til å delta.

Baptistene opplever sterkt at nattverden er et “fellesskapsmåltid”, hvor både fellesskapet med Kristus og fellesskapet med de troende understrekes. Nattverden er ikke et sakrament for baptistene.

I nattverdgudstjenesten står nattverdbordet dekket med brød og vin. Brødet som brytes og vinen vi drikker symboliserer Jesus som døde for oss alle og at vi alle har del i hans oppstandelse. De enkelte bitene er ulike, og symboliserer at så ulik som vi er som mennesker har vi alle del i det ene brødet, Kristus.